Jeg har fibriomyalgi, en traumeutløst fibriomyalgi pga seksuelle overgrep i barndommen.
Når overgrep skjer så har ikke barnet noen muligheter til å få utløp for smerten sin, hverken fysisk eller psykisk.
Smerten lagres i kroppen, og en dag så må all denne smerten ut igjen.
Både den fysiske smerten og den psykiske smerten må føles, kjennes på og bli tatt alvorlig for at det skal bli bedre.
Jeg hadde det de kaller for vokse smerter som barn, vanvittig vondt i knærne, alle sa at dette var ingenting, dette kom jeg til å vokse av meg.
Jeg gjorde aldri det….istedenfor tiltok smertene og jeg fikk etterhvert perioder der jeg ikke klarte dagen uten smertelindring.
Jeg tok kontakt med fastlegen som henviste meg til revmatolog, han var rask til å stille diagnosen, og sa at dette var fibriomyalgi uten tvil, et av de værste tilfellene han hadde sett som førstegangs undersøkelse.
Da hadde jeg myalgier i hele kroppen, helt fra tærne og ut i fingrene, og opp til hår røttene.
Fibriomyalgi er en smerte sykdom, pga betennelser i muskel og sene fester så blir man stiv og støl, det er vondt å fryse, vondt å bevege seg og vondt vondt vondt.
Periodevis er alt vondt.
Jeg hadde og har stort sett alle symptomer på denne sykdommen, hyppig vannlating, feberfølelse i kroppen, mye hodepine, slapphet og trøtthet, søvn problemer, svimmelhet og en god del flere symptomer som er tilstede i større å mindre grad etter som hvor sykdommen er i faser.
Når man har en slik skjult sykdom er det ofte ikke så lett for de som er rundt å forstå hvorfor man ikke jobber, hvorfor man ikke baker til tilstelninger, hvorfor man ikke er med på foreldremøter eller lager middag.
Det er ikke lett å se sykdommen, for de gangene man er ute blant folk, så gir man alt !
Man fremstår dermed frisk som en fisk, aktiv , blid og glad….. men da er det ikke noen som har sett at man har brukt flere dager på å forberede seg, ikke gjort husarbeide, ikke hjulpet ungene med lekser, ikke gått tur med hunden….
Det er heller ingen som ser dagene i etterkant, der man ligger på sofaen, vrir seg i smerter som er så intense at man ikke orker noenting.
Det er ingen som ser at man ikke orker si godnatt til ungene sine , fordi bare det å gå opp trappen er for tungt.
Det er ingen som ser at mannen må lage middag i dag også, selv om han har vært på jobb, og skal følge ungene til trening, etter å ha hjulpet til med lekser.
Hva gjør jeg da, jo jeg ligger på sofaen, kjenner på sårheten, sorgen å avmakten for å ha fått en sykdom som tapper meg så totalt for energi.
En slik sykdom påvirker hele familien, mannen og ungene, de man aller mest ikke vil det skal gå ut over.
Jeg har også en traumediagnose, noe som på fagspråket kalles tertier strukuell dissosiasjon.
Dette er den tyngste traumediagnosen man kan ha, man er skadet inn i sjelen.
Det går ut på at når overgrepene skjedde, så var det så overveldende at for at jeg ikke skulle bli ødelagt så splittet sinnet mitt seg, og jeg utviklet det man kaller avspaltede personligheter, eller stukturer.
Disse strukturene tok seg av overgrepene, slik at jeg kunne leve livet mitt uten at det påvirket hverdagen så mye.
Jeg spilte skuespill i eget liv gjennom hele oppveksten, og deler av voksenlivet.
Jeg hadde ikke begrep om hvor alvorlig overgrepene var, det var det strukturene som tok seg av.
Nå er jeg klar over mesteparten, jeg vet hva som skjedde, men delene er der…
de lever inni meg og noen ganger så kommer de fram, da kobler jeg ut og mister tid og sted.
Jeg får behandling for dette, og er på god vei til et friskere liv.
men dette påvirker også familien min, at jeg er syk og psyk fratar de en mamma å kone som kunne vært der for de, jeg klarer ikke det….
Har ikke energi til å stille opp nok for ungene mine eller mannen min… aller minst venner og annen familie.
For meg betyr det at jeg føler jeg går glipp av oppveksten til de mest dyrebare personene i livet mitt….
Det betyr at jeg ikke får med meg skolen deres, utviklingen og kosen.
Jeg prøver så langt det går å fokusere på det som er bra, på glade dager, på gode dager… på latteren rundt middagsbordet, på en sliten gutt i armene på kvelden, på praten med de eldste når huset er stille.
Det betyr også at jeg må velge hva jeg kan og ikke kan gjøre for å klare å fungere godt nok.
I kveld skal vi ut å spise , svigerfar fyller 70 år i dag, å dermed så må jeg være hjemme hele dagen, jeg kan ikke gjøre husarbeid, dra på butikken eller gå tur med hundene.
jeg må spare energien til i kveld, til å klare å være med ut .
I dag er en dårlig dag fysisk, dermed også psykisk… jeg har mye vondt, og er sliten etter en natt med lite søvn.
Men fordi jeg ønsker så sterkt å kunne være med på slike ting, så gjør jeg det… uansett hvilken pris jeg kommer til å betale i etterkant.
jeg vet at i morgen så er jeg helt utslått, jeg kommer til å ligge på sofaen hele dagen, ikke vaske klær eller gjøre huset klar til helg.
Den største sorgen er at jeg ikke får være den mamman jeg ønsker å være, en mamma full av energi og pågangsmot.
Ungene mine vet at jeg elsker de, og det er det jeg må huske de dagene som er vanskelig.
De vet at jeg er her, selv om jeg ikke kjører de på trening eller hjelper til med lekser.
er helt overveldet over at jeg var så heldig å vinne på
